Slitsom spagat


Skrevet sammen med Jurist Bente Lund.
Master of Science in Communication, London School of Economics and Political Science. 


Hvis du ikke har dokumentasjonen, eller hvis du har gjort en feil, så må du ikke bli stående i spagat for lenge. Til slutt så kommer du deg nemlig ikke opp igjen.

De siste ukene har det blåst mye rundt ledere i de toneangivende norske selskapene Telenor og Innovasjon Norge. Respektive ledere har havnet i hardt vær, og det er interessant å spørre om det finnes fellesnevnere som kan beskrive disse situasjonene. For dette handler ikke bare om kvinner versus menn. Det handler ikke bare om gutteklubber, blogginnlegg og angivelige drittpakker. Det handler om mye mer.

En fellesnevner ved de sakene som har versert er blant annet at mange mener det er fattet strategisk gale valg. Valg som kan få større påvirkning på oss alle enn vi kanskje ser ved første blikk. I tillegg handler det om manglende evne til å rydde opp så raskt at ikke tilliten til respektive selskaper får seg en knekk.

I Telenor-saken er det åpenbart; vi kan ikke ha det slik, dersom, at kompetente arbeidssøkere forbigås i ansettelsesprosesser. Dersom den beste arbeidssøkeren faktisk er valgt, burde det være en smal sak å dokumentere dette.

Derfor kan vi heller ikke ha det slik at det tar ukesvis for styrer og ledere å samle sammen papirer, hoder, og tunger slik at det ikke blir så mye tvil og bråk rundt den stakkaren som faktisk fikk jobben.

Når det gjelder Innovasjon Norge må vi vurdere om det skal kalles for «innovativ endringsledelse» eller «krise» at ledere blogger om sine ansattes angivelige illojalitet. Alt nytt er som kjent ikke godt nytt, selv om det er funnet opp av en toppleder.

For noen ganger er det en grunn til at man ikke gjør ting så ofte. Eller i det hele tatt.  


Det handler ikke om synkronsvømming men om fotball
La oss si det slik: Noen har vært enige litt for lenge, for det er bemerkelsesverdig at det ikke har vært intervenert tidligere i selskapene.

Det er selvsagt at ingen leder et selskap helt på egen hånd. Som leder er du ansvarlig, men du sørger også for å knytte til deg rådgivere som du stoler på og som du henter råd fra. Disse personene skal bistå med strategiske valg som til syvende og sist kan bidra til å holde både lederen og rådgiverne i posisjon.

Men i stedet for å ta rev i seilene marsjerer Telenor og Innovasjon Norge taktfast videre i samme retning. De virker uanfektet av at næringsministeren og en viss styreformann sitter med svetteperler på pannen i henholdsvis spørretime og styrerom.
E24: Innovasjon Norges styreleder Per Otto Dyb kjenner seg ikke igjen i toppsjef Anita Krohn Traaseths kritikk av selskapet.

Det er når ledere havner i denne siste kategorien at de er i trøbbel.

Det hjelper ikke med enighet i ledergruppen hvis ledergruppen har gitt uklar informasjon til næringsministeren.
VG: Anklager Aaser for å forsøke å «flytte fokus»

Det hjelper ikke å si at man har skapt «misforståelser» hvis Juristforbundet mener du har brutt loven
Beskyldes for å bryte egne regler - DN.no / Varsling skal behandles konfidensielt. Traaseth har brutt generelle prinsipper i arbeidsmiljølovens varslingsregler og de interne retningslinjene i virksomheten, sa advokat Ragnhild Bø Raugland.

Veien fra moteord som «endringsledelse» til god, gammeldags «maktbruk» er kanskje kortere enn vi tror.

Ord som «transparent» kan bli synonymt med «bortgjemt» hvis vi ikke konkret går inn på hva som ikke sies i stedet for kun å fokusere på hva som blir sagt. Så det er misforstått å tro at selskaper er åpne og transparente bare fordi de er tilstede i sosiale medier.

Poenget er at ingen har sagt dette: At all enighet ikke er konstruktiv. At all endring ikke er positiv. At all åpenhet ikke er transparent.

Og det verst tenkelige er at man ikke tar konsekvensen uheldige beslutninger. Kom deg ut av det mens du kan.


Medieslalåm
Telenors ledelse mener nå at Telenor er utsatt for kampanjer, og ledelsen i Innovasjon Norge mener de er utsatt for drittpakker. De mener vel det samme antagelig, og den retoriske tilnærmingen til kritikk er dermed påfallende lik i de selskapene det er snakk om.

I kommunikasjonsfaget er regel nummer en at det alltid er lurt å innrømme og be om unnskyldning for åpenbare feil fremfor å trekke seg fra debatten og kjører slalåm utenom pressen som er vår primære vakthund. Eller så går man direkte mot påstandene som er fremsatt, slik Telenor har gjort de siste dagene. Det siste er en tøff strategi som krever at man virkelig har gode kort på hånden.

Telenor kan fremdeles ha en sjanse til å fremlegge dokumentasjon som viser at VG tar feil, men spørsmålet er hvor åpne de velger å være og hvor åpne de kan være. Det avhenger av hva som faktisk har vært gjort. Vi får se hva Monica Mæland avdekker når hun går styret nærmere på klingen.

 

Vi kan ikke ha det slik

Vi er avhengige av at det eksisterer et minste felles multiplum av forståelse for rammer og regler som bør følges av våre ledere. Ikke minst så må vi ikke glemme at de fleste endringer har virkninger.

Det vesentlige er at debatten nå må foregå på flere nivåer:

Det er viktig å være klar over at det å være innovativ kan utslette noen av de tradisjonelle mønstrene som har vært lagt for å beskytte alle parter i arbeidslivet. Og alle ledere må huske at gode prosesser må ivareta så gode krav til dokumentasjon at man enkelt kan fremlegge den.

Så hvis du ikke har dokumentasjonen, eller hvis du har gjort en feil, så må du ikke bli stående i spagat for lenge.


Redigert utgave av kronikk publisert i NRK Ytring 
onsdag 9. Desember 2015

Kilder: DN, E24, NRK Ytring, VG.

Fiks systemet - ikke kvinnene!

«Kvinnene er viktigere for norsk økonomi enn oljen», sa tidligere statsminister Jens Stoltenberg i sin tid. Forklaringen som ligger bak, er at dersom norske kvinners yrkesdeltakelse hadde vært like lav som gjennomsnittet i OECD, ville verdier tilsvarende hele oljeformuen ha gått tapt. Vi mener kvinner sitter med nøkkelen til lønnsomhet også i fremtidens økonomi: Kvinner står bak over sytti prosent av beslutningene i forbrukerøkonomien, men er likevel de minst fornøyde kundene. De utgjør halvparten av talentmassen, men er fortsatt underrepresentert i mange bransjer. Toppledelsen i næringslivet i Norge består fortsatt av over åtti prosent menn! 

Kvinnelige ledere er ikke en kvinnesak. Det er en god business case!. Det handler om SHEconomy!

Ikke fiks på kvinnene, men fiks systemet! 
Noen velger å tolke det som at kvinner ikke vil eller kan lede. «Synd for kvinnene, som går glipp av spennende muligheter», sier de. Vi velger å snu på det og si «synd for næringslivet, som går glipp av spennende kvinner.» Ikke fiks på kvinnene, men fiks systemet!

For det er jo næringslivet som taper på dette. Hvis man bare tar i bruk halvparten av talentmassen når man rekrutterer, sier det seg selv at mange gode ledertalenter går tapt. Kvinner er kort sagt en underutnyttet ressurs, og de bedriftene som klarer å ta dette enorme potensialet i bruk kommer til å flytte markedsandeler og skape økt lønnsomhet. 


Noen vil sikkert etterspørre isolerte bevis for at kvinner i kraft av sitt kjønn styrker bunnlinjen. Men slike bevis finnes naturligvis ikke.

For et par uker siden - ble den første boken om SHEconomy lanseret på norsk, og den handler om hvordan kvinnene kan bidra til å forbedre og forandre forretningslivet - og om hvorfor kvinner lønner seg. 
 

 Selve ordet er satt sammen av she og economy, og er rett og slett beskrivelsen av kvinners økende makt og innflytelse i arbeidslivet og økonomien. Ordet dukket opp  først i en artikkel i The Times Magazine i 2010. «The rise of the Sheconomy» beskrev  kvinner som den nye motoren for økonomisk vekst, og slo fast at amerikanske kvinner  nå kontrollerte over halvparten av den private formuen og over halvparten av de  høytlønte jobbene.

I det amerikanske konsulentselskapet Intuits 2020 Report står  «Sheconomy» som nummer 3 på listen over 20 trender som vil forme det neste tiåret.
I  USA vokser det for tiden opp en liten skog av markeds- og PR-byråer som spesialiserer  seg på å rådgi bedrifter om hvordan de skal få tak i de kvinnelige forbrukerne. I de to  
siste amerikanske valgkampene har det også vært tydelig at det avgjørende slaget har stått om de kvinnelige velgerne. Valgdeltakelsen blant kvinner er høyere enn blant menn i USA og mange mener at Obama vant presidentvalget i 2012 nettopp fordi han lyktes med å fri til kvinnene. 56 prosent av kvinnene stemte på ham, mot 46 prosent av mennene.

Betingelsen for suksess, både i forretningslivet og i politikken, er altså en erkjennelse av at det er kvinnene som stemmer og bestemmer. 


Når man vet at kvinner står bak mesteparten av innkjøpene i husholdningene, er det innlysende at det er penger å hente ved å ta kvinnene på alvor som forbrukere. Det handler om å innse at det eksisterer «et annet kjønn» som faktisk utgjør minst halvparten av markedet. Når vi samtidig vet at kvinnene er i rungende mindretall i styre og ledelse i de samme bedriftene som skal tjene penger på produkter rettet mot kvinner, er det også lett å se at det er et potensial for å bedre kommunikasjonen med denne kundegruppen.
Derfor er det god business å investere i kvinnene både som forbrukere og som verdifulle medarbeidere og ledere. Det er dét er SHEconomy handler om. 


Noen vil sikkert etterspørre isolerte bevis for at kvinner alene - i kraft av sitt kjønn - styrker bunnlinjen. Men slike bevis finnes naturligvis ikke. For hvordan skal man isolere kjønn fra business-strategi, marked, konkurranse og den helheten som skaper dynamikk, verdiskapning og fremdrift i en bedrift. Å fremføre et slikt bevis er heller ikke poenget vårt. SHEconomy, som strategi, veivalg og tankegang er en positiv mulighet, som vil skape verdi, dynamikk og lønnsomhet. 

Kvinners betydning som forbrukere, velgere, medarbeidere, ledere og styremedlemmer er i ferd med å bli anerkjent som et uttrykk for forretningsmessig sunnhet, modenhet og økonomisk levedyktighet. Men samtidig virker det som om debatten om kvinner i næringslivet har stagnert, i alle fall her i landet. Når det gjelder kvinnelige toppledere, er både mangelen på dem i seg selv og debatten om denne mangelen, tydelige bevis på at vi fortsatt har en lang vei å gå. Vi mener det er på høy tid å løfte blikket og bringe debatten opp på et nytt nivå. Vi må slutte å stå og stampe i en utslitt kjønnskamp, stereotype fremstillinger og gamle begreper.

Hinderløype
Et begrep vi mener er modent for utskifting, er «glasstaket» - dette usynlige stengselet mange mener kvinner stanger i på veien mot toppledelse. Vi vil i stedet snakke om en hinderløype. Veien mot toppledelse er besatt av hindre, og kvinner møter på flere og høyere hindre enn menn. Hindrene vil være ulike fra kvinne til kvinne og fra bedrift til bedrift, men felles for dem er at de kan kartlegges, forseres eller fjernes. Hinderløypa er et begrep som inviterer til handling. For først når vi anerkjenner at hindrene finnes (for noen, ikke for alle) og undersøker hva de består i, kan vi få en god debatt om hvordan de kan overvinnes. 


CDR - Corporate Diversity Responsibility
Et annet begrep vi ønsker å introdusere i næringslivet er CDR - Corporate Diversity Responsibility. CDR er et nytt parameter for sunn økonomisk vekst og for det vi kaller for «mangfoldig bærekraft». En bedre utnyttelse av de menneskelige ressursene og et bredere tilfang av talenter vil gi en mer bærekraftig, robust organisasjon. Mangfold gir bedre innovasjon og endringsevne og større motstandsdyktighet mot kriser. 


På samme måte som Corporate Social Responsibility, CSR, handler CDR om noe en virksomhet kan gjøre, ikke om hva den må gjøre. Et konsept der bedriften integrerer mangfoldsaspektet inn i sin virksomhet på frivillig basis. Men det vil være et parameter bedriftene blir målt på og vurdert etter. Mange bedrifter har i dag et slags likestillingsregnskap i sine årsrapporter. Men CDR er mer enn det. CDR som suksessfaktor handler ikke bare om opptelling av antall kvinner (og minoriteter av alle slag) i bedriften og ledelsen. Det handler om hvordan bedriften stimulerer og involverer kvinnelig lederskap og om hvordan de ansatte oppfatter sin balanse mellom jobb og privatliv.

Å ta bedre i bruk kvinnelige talenter handler ikke om å løse et likestillingsproblem eller tilfredsstille et mål om kjønnsbalanse. Det handler om å utnytte en forretningsmulighet og om å innovere kulturen og systemene.

Flere kvinner inn i beslutningsrommene kan gi utdaterte systemer en etterlengtet «detox» og legge grunnlaget for økt økonomisk vekst. 


Slik sett handler SHEconomy verken om idealisme eller om kvinnekamp, men om realisme og en kamp om talenter, verdier og vekst. Det er ren business. 

 

#SHEconomy #Hinderløypa #CDR #BærekraftigMagfold 

http://benjastigfagerland.com/sheconomy/

Stereotypt om kvinnelige ledere!

Det er et paradoks at vi i Norge, likestillingens høyborg, ikke har flere kvinnelige toppledere. Er årsaken at det eksisterer et glasstak, eller er det slik at kvinner ikke ønsker lederansvar?  
Av Merete Lütken og Benja Stig Fagerland 

Resirkulert retorikk

Basert på en lederundersøkelse AFF gjennomførte for 10 år siden, plasserer professor Tom Colbjørnsen halen på eselet- eller rettere sagt kvinnene- i sin kronikk i DN. Til tross for en betydelig økning i antall kvinnelige toppsjefer det siste tiåret, ser han ingen grunn til at dataene ikke skulle være like aktuelle i dag, og hevder at det er to hovedgrunner til at kvinner velger bort toppjobber.  Den ene er de relativt lave lederlønningene og at kvinner derfor ikke synes det er bryet verdt. Den andre årsaken er at kvinner bygger sine valg på mer «varierte livsinteresser» enn menn, og at alternativkostnaden dermed blir for stor.

I tillegg til et nokså lettbent resonnement, er Colbjørnsens beskrivelse av kvinners mangslungne livsinteresser og de enkle, karriereorienterte mennene, en særdeles stereotyp fremstilling.  Hvis det nå er sånn at kvinners allsidige livsinteresser er forklaringen på at de velger bort lederkarrieren, vil neppe høyre lønn være en tilstrekkelig motivator.

Verdier i endring

Forhåpentligvis reagerer også mange menn på denne typen generalisering. En så stereotyp tilnærming er svært begrensende for begge kjønn, og tar ikke inn over seg viktige samfunnstrender som vil slå inn over næringslivet med full kraft det neste decennium. 

I følge seriegründer og investor Sir John Hegarty, ønsker over halvparten av yngre arbeidstakere å starte sitt eget firma fremfor å klatre opp ''The corporate ladder'' i Proctor & Gamble.  Begrunnelsen for dette er å ta kontroll over sine egne liv og handlinger.  Hvis dette er representativt, er det mye som tyder på at vi har en verdirevolusjon på gang, og at det tradisjonelle bedriftshierarkiet er i ferd med å miste sin appell.  Kanskje er det til egne start-ups de unge kvinnelige toppledertalentene forsvinner?  Eller kanskje det som er definert som et kvinneproblem, er begynnelsen på en trend som vil utfordre måten hele næringslivet er organisert på?

Et annet tegn på at vi er inne i en verdirevolusjon, er det økte fokuset på etikk og samfunnsansvar. I en undersøkelse som ble gjennomført for Verdens Økonomiske Forum i 2010 blant 130.000 Facebook-brukere, mente to av tre at finanskrisen var en etisk og verdimessig krise, i tillegg til en økonomisk krise. Bare én av fire i undersøkelsen mente at store, multinasjonale selskaper styrer etter etisk verdibaserte målsettinger. Konklusjonen var at svarene «avslører en oppfatning av et verdimessig underskudd i den globale økonomien», og at «den nåværende økonomiske krisen burde få oss til grunnleggende å revurdere utviklingen av et moralsk rammeverk og regulerende mekanismer som bygger opp om vår økonomi og vårt globale samkvem».  

For å gjenoppbygge tilliten må samfunnsansvar være mer enn noen fine setninger i årsrapporten.  I en transparent og digitalisert verden vil både kunder, medarbeidere og ledere belønne de virksomhetene som tar dette på alvor, og straffe dem som ikke gjør det.

Både i Europa og USA har betydningen av kvinnelig eierskap og lederskap fått stor plass i debatten etter finanskrisen. Professor Linda Scott fra Saïd Business School ved Universitetet i Oxford oppsummerer det slik: «I økonomien etter 2008 må regjeringene forbedre tilliten, gjennomsiktigheten og styringen av private sektor, i tillegg til å redusere risiko ? forskning viser at alle disse tingene kan oppnås ved å sette flere kvinner inn i ledelsen.»

I Norge har det vært mindre diskusjon om hvordan kvinner kan være motor for økonomisk og verdimessig vekst, enn det har vært internasjonalt.  Dette er nok et spennende tema som fortjener mer fokus både i forskningsmiljøene og i samfunnsdebatten.

Stereotypt om kvinnelige ledere

En annen interessant tilnærming til frafallet av kvinnelige ledere finner vi i Harvard Business Review- artikkelen; Women Rising. The Unseen Barriers, som tar for seg de doble standardene kvinnelige ledere ofte møter, og valget mellom å bli respektert eller å bli likt:

I følge artikkelforfatterne blir kvinner lært opp til å nedtone sin femininitet i frykt for at de formidler inkompetanse, eller å myke opp en offensiv lederstil i frykt for ikke å bli likt, eller å prøve å finne en perfekt balanse mellom de to. Men tid og energi brukt på å håndtere disse oppfatningene reduserer de emosjonelle og motiverende ressursene som er tilgjengelig for større formål.

Mobilisering av talent

Frafallet av morgendagens talenter, enten det er kvinner eller menn, kan bli den største utfordringen for næringslivet. For å takle utfordringen i det 21. århundre kommer vi til å trenge hele talentbasen, uavhengig av kjønn.

Derfor er frafallet av kvinnelige ledere alvorlig, ikke bare fra et likestillingssynspunkt, men for næringslivets innovasjonsevne og verdiskaping.  Det handler ikke om at HR-sjefen lager et eget mentor- eller lederprogram for kvinnene, men om hvordan hele bedriftskulturen endrer seg for å tilpasse seg en ny kultur for mangfold. Det handler også om hvordan bedriftene tar sine talenter og kunder på alvor ved å basere seg på hva medarbeiderne faktiske ønsker og trenger i vårt moderne samfunn, ikke på antakelser og stereotypiske oppfatninger av hva de vil ha.

Fremfor å resirkulere gamle argumenter, er det på tide å innovere den offentlige samtalen gjennom nye og uventede perspektiver. 

Vi har skissert noen spennende tema i dette innlegget, og vil gjennom det nystartede initiativet Women Sp3akers arbeide for et tettere samspill mellom næringsliv, akademia og intresseorganisasjoner på disse områdene.

En forkortet versjon av denne kronikken kan leses i DN

Merete Lütken og Benja Stig Fagerland er partnere i Women Sp3akers som er et nystartet initiativ for mangfold i debatt og ledelse. Women Sp3akers ønsker å fremme kvinners lederskap, kompetanse og stemmer på arenaer hvor fremtiden skapes.

#SHEconomy #Kvinneriledelse #KvinneligLederskap

Kan ditt produkt sjekke opp en kvinne?

Nytenk markedsføring til kvinner: Don´t pink it, scrink it and dumb it down!
Bruk pink og rosa farger, lag en liten søt versjon, lat som om produktet er enkel å betjene eller skriv blot "til henne" i annonsen.
Slik har mange virksomheter i årevis, forsøkt å sjekke opp (og komme i...lommeboken), til den største og mest lønnsomme kunden: kvinner, og dermed 
nærmet seg potensialet i SHEconomy, med katastrofale følger, pinlig-tørr latter og med en regning, som ingen har råd til å betale.

Introduksjon: SHEconomy: Kvinner betyr BIG business
Forskning innen vitenskap, medisin/helse, teknologi og miljø gir ingen mening uten en grunnleggende forståelse av at "kundene" består av to kjønn.

Norske bedrifter har behov for noe radikalt for å få hjulene i gang, ideer og inspirasjon.
Kvinnelige kunder kan bli akkurat den katalysator for forandring, som næringslivet etterlyser. Det handler om å kaste et helt nytt blikk på produktene og måten å fortelle historier og gjøre forretninger på. Det handler om big business, om å bryte med utdaterte kjønnsstereotyperi, som har luktet surt alt for lenge og utgått på dato for lenge siden.

Har du snakket med en kvinne i dag?, spurte Professor Anders Drejer og jeg i vår artikkel, som ble publisert i det danske fagmagasinet Markedsføring og norske LederNytt. 
I vår artikkel argumenterte vi bla. for - med avsett i boken The Female Benchmark - how to make female consumers your business driver - at kvinner ikke skal få servert noe på en bestemt kvinnelig måte - men på en måte som er relevant i forhold til denne gruppens ønsker, motiver, bekymringer og behov - den måten de lever på.

Fremfor å anta hva de kunne tenke seg, skulle man spørre dem og ikke minst LYTTE til svarene. For å sikre at de får mulighet for å svare ærlig. Det ligger en vanvittig gullgruve og BIG business hvis man har kunnskap om området. Det har flere store globale bedrifter innsett for lenge siden og er noe disse tjener store penger på.

kilden til de dyreste misforståelser i markedsføring til kvinner er å feminisere et tradisjonelt maskulint produkt
Vi kjenner det bl.a. fra verktøy til kvinner: Rosa boremaskiner som presenteres i moterapporter, der kvinnene holder maskinene som var de små hundevalper eller leker.

Eller datagiganten Dell som har har dyrekjøpt erfaring fra dette, da de bl.a. anvendte en kjønnsstereotyp "jente-tilnærming", da Dell i sin tid, lanserte sitt Della website, der drømmende scener med myke, duse farver, bla tilbød oppskrifter og kalorietellere på nett. Etter 10 dager hadde bedriften fått så massiv kritikk online, at giganten lukket hele hjemmesiden.

Forstå kvinnen og du har skapt en kunde for fremtiden
Marti Barletta som står bak begrepet Primetime kvinner og som har skrevet tre bøker om temaet, sa under vår samtale på Allers store Primetime kvinner konferanse i København at det er en pinlig og en dyrebar feiltakelse å tro at kvinner går etter varme og kos når de tar økonomiske beslutninger: De vil ha akkurat de samme ting som mennene, og så litt ekstra.

"Hvis man skal appellere til kvinnene skal endringene være langt mer grunnleggene og omfattende. Kvinner har en mer altomfattene tilgang til beslutningsprosesser. Menn er mer målrettet - forstå en mann, og du kan selge en ting. Forstå en kvinne, og du har skapt en kunde for fremtiden".

Sheryl Sandberg: Nytenk markedsføringen til kvinner
Flere sterke internasjonale kvinner appelerer nå til nytenkning i markedsføringen til kvinner. I en artikkel i Adweek uttalte Sheryl Sandberg at medie- og reklamebransjen må nytenke deres markedsføring til kvinner. Hun henviser bla. til en ny amerikansk studie, som viser at 90% av kvinner ikke føler at virksomhetene og annonsørene forstår dem. 

Virksomheten må derfor, ifølge Facebooksjefen, revurdere hvordan de markedsfører og kommuniserer sine produkter og tjenester, for å styrker kvinnene, i stedet for å avfyre budskap som holder halvparten av befolkningen fastlåst i utdaterte kjønnsforestillinger. Mer effektiv markedsføring til kvinner der bilder av kvinner som sex-symboler erstattes av bilder av kvinner som signaliserer styrke, vil ifølge Sandberg styrke bunnlinjen - og sikre større likhet i samfunnet.

Det koster dyrt å anta
Det er trist for merkevaren, at "antakelser" (om hva kvinner egentlig vil ha), blir ved med å florere. Når man i en stort global virksomhet, antar (og det er her det virkelig går galt: ANTAR), at profesjonelle, voksne kvinner ønsker seriøse produkter og service informasjon i en spesiell "søt, rosa, liten og fordummene", jente versjon, krydret med kalorietellere, bobler og det som er verre (og pinligere), så tar man(n) fundamentalt feil og er dømt til å bli et dyrbart skoleeksempel. Sorry.

Det kan ikke gjentas for ofte: Kjønnsroller nærmer seg hverandre, og for mange produkter gjelder det faktum at kvinner foretrekker det menn vil kalle for en maskulin versjon, blot mer gjennomtenkt og med fokus på relevans, fordeler og nytte - ikke på flere fancy glitter, funksjoner og gadgets.

Husk alltid: Kvinners og menns intelligens og evner er ens, mens interesser, motiver og prioriteringer, særlig blant voksne menn og kvinner varierer - for de fleste av dem, mesteparten av tiden!

De helt store muligheter ligger i produkter som henvender sig til begge kjønn, men som tidligere mer eller mindre har vært mannens domene - hvilket er langt de fleste. Biler, bankforretning, boliger, reiser, sportsutstyr, teknologi, gjør-det-selv-produkter osv. 

Og det er ikke nok å sette en kvinnelig modell inn i en tradisjonel manneannonse. Kvinner vil ha det samme som menn, og litt til.

"VI kvinner", hæ?
Menn og kvinner er forskjellige også innenfor kjønnet. Fremfor å undervurdere forskjellene, burde vi kjenne til dem, forstå dem - og ikke blot anta.

Diversitet og gender intelligence blir de helt store utfordringer og MULIGHETER, for næringslivet i de kommende år.

Kvinner skal ikke ha serveret noe på en bestemt kvinnelig måte - men på en måte som er relevant i forhold til deres ønsker, motiver, bekymringer og behov - den måte de lever på. Fremfor å anta, hva de kunne tenke seg, skulle man spørre dem og ikke minst LYTTE til svarene. Og sikre, at de får mulighet for å svare ærlig. Det ligger en vanvittig gullgruve og ikke minst BIG business, det har flere store globale bedrifter, innsett for lenge siden og de tjener stort, på denne (SHEconomy)viten. 

Vitenskapelige fakta om kjønnsforskjeller er basert på en normalfordeling. Husk også at du ikke kan bruke dine barn, som en modell for nye mennesker, som ikke lengere har hormoner og hjerneforskjeller. 

Tenk på humor
Den beste måten å unngå tabber er å lære dine kvinnelige kunder å kjenne. De er kritiske, villig til å dele kunnskap, gull verd som benchmark og din sjanse til å skape produkter og kommunikasjon som gjør alle mennesker glade.

Man skal lære sine kvinnelige kunder å kjenne!
Og det betyr å lære å snakke hennes språk. Det lærer man kun ved å treffe kvinnen ansikt til ansikt, og helst i hendes dagligdag, og helst akkurat der, hvor behovene for smarte løsninger finnes. Med smarte løsninger forstår vi her løsninger, som rent faktisk tjener et reelt formål og som løser et problem.

Ikke blot gadget-agtige features og tekniske ingeniør-spesifikasjoner som er oppfundet på tegnebrettet. Benefits er nøklen. Hva kan det gjøre for kvinnen? Hvordan kan det bidra til å gjøre hennes liv mer interessant, morsomt - bedre, nemmere? Man skal stoppe med å anta, at man vet, hva hun vil ha, fordi man har vært ingeniør/reklamemann i 100 år. Spør henne. Og lytt til, hva hun sier. Lenge. 

Pinking, shrinking og dumbing down 
Litt rosa, en liten søt utgave eller dum kommunikasjon. Alle veier som for lengst er betrått med katastrofale og komiske følger - af f.eks. Dell og Bic penne (:-). Don´t!!! Pink er (oftest) for små jenter og bestemødre, der kjøper til dem.

Markedsførere har mulighet til å kommunisere med kvinner på måter, som avkrefte stereotypier
Kvinners og menns designpreferanser ser ut som hverandre - men de tenner på produktene av delvist forskjellige grunner. Når produkter får stor suksusess hos begge kjønn, er det ofte fordi noen har gjort seg den uleilighet å finne ut av forskjellene og tenkt dem inn i designet. Det gjelder f.eks. enkelte bilmerker som Morris Mini og Fiat 500. Husk at hvis man lykkes med å tiltrekke kvinnelige kunder på en klok måte gjør man som regel de mannlige kundene glade i samme slengen. Kvinnene er nemlig de mest kritiske - derfor bruk dem som BENCHMARK.

If you can make it there? :-)

Har du lyst til å se, hvor galt det kan gå og samtidig få dagens beste latter, så sjekk: TheEllenShow om BIC Pens på youtube. 


Kilder: 
The Female Benchmark - how to make female consumers your business driverAdweekPrimetime women, Lowefriends, Marti Barletta, Anders Drejer.
Artiklen av Anders Drejer og Benja Stig Fagerland, har tidligere væt publisert i Huset Markedsføring og i LederNytt.
 

#SHEconomy #DontPinkAndShrinkIt #MarketingToWomen #RethinkMarketingToWomen #stereotypier #Markedsføring #MarkedsføringTilKvinder

Kvinner og ledelse; hva så og hva nå?

I slutten av 2013 feiret NHO 10-års jubileum for Female Future; et initiativ som vi var med på å etablere som et svar på trusselen om kvotering av kvinner i styrer. Det kan være på sin plass å ta et lite tilbakeblikk fra her vi står i dag, ved starten av 2014, men ikke minst se fremover: er det fortsatt behov for særlige tiltak for å sikre at kvinner deltar på de arenaer hvor beslutninger fattes og morgendagen utformes i like stor grad som menn?

Av Irmelin Drake og Benja Stig Fagerland

I 2003 var tilstanden hva angikk likestilling i kongeriket Norge ikke så verst når man sammenlignet med andre land i internasjonale indekser. På noen områder stod likevel utviklingen bom stille. Det gjaldt særlig kvinners deltakelse som styremedlemmer, og i lederstillinger i privat næringsliv. Det fikk den borgerlige regjeringen til å gjøre et grep som har gjort oss viden kjent i internasjonale sammenhenger siden; man lanserte trusselen om kvotering av 40 prosent kvinnerepresentasjon i ASA-selskaper. Lang historie kort; loven om kvotering ble vedtatt og har siden bidratt til at Norge er i verdenseliten hva angår andelen kvinner i styrer.

Mobilisering av kvinners talent

I kjølevannet av kvoteringsdebatten skjedde det plutselig en hel masse på området «kvinner og ledelse» i norsk sammenheng. Female Future ble lansert i 2003 og var en nasjonal satsing på kvinner i ledelse som på mange måter ble utviklet av og med de kvinnelige lederne selv. Nå feide en moderniseringsvind over det som tidligere var betraktet som et felt for spesielt interesserte, i hvert fall fra et næringslivsperspektiv. Noe av forklaringen var utvilsomt retorikken, den var ny og fremtidsrettet, det var snakk om å ivareta og mobilisere talent, det var fokus på virksomhetens nytte og interesse av kvinners lederpotensial, og formen var moderne og «business-like». Ikke lenge etter kom finansnæringens hovedorganisasjon på banen med sitt program Futura, IKT-Norge lanserte Oda-programmet, KS etablerte Gjennomslag kvinner i kommunal toppledelse, og arbeidstakerorganisasjonene var også på banen, blant annet med Justitias Døtre i regi av Norges Juristforbund. Med andre ord, det skjedde mye og mangt, og fokuset var ressursdrevet, her skulle de menneskelige ressursene kvinner representerte utnyttes til alles beste.

Det var 2000-tallet. Nå går vi mot slutten av 2013, vi er som nevnt blitt «verdensmestere» i kvinnelige styrerepresentasjon, men det betyr ikke at alt er fryd og gammen og at vi kan parkere debatten eller fokuset på kvinner og lederskap.

Trenger ledere som er på talefot med kundene

Det er nemlig fortsatt svært mange bransjer og virksomheter som mangler kvinnelige ledere og medarbeidere. Og i enda større grad enn tidligere, er dette virksomhetenes, og ikke kvinnenes problem. Argumentet om at virksomheter må speile markedet og omgivelsene de fungerer i, har fått fornyet tyngde i forbindelse med den nye, sosiale virkeligheten vi lever. I kjølevannet av den teknologiske revolusjonen i det siste tiåret, er forventningen at virksomheter setter kunder og brukere i fokus på helt nye måter. De nye begrepene i innovative organisasjoner er co-creation (samskaping), involvering og engasjement, noe som forutsetter at virksomhetens ledere og beslutningstakere må være på «talefot» med både kunder, medarbeidere og produsenter.

Da kan det ikke være for stor avstand mellom ledere og kunder, eller ledere og de medarbeidere som har nærkontakt med kundene eller brukere. Når for eksempel filmbransjen ikke makter å mobilisere kvinner til å skape film, eller å få frem filmer med kvinner og jenter i hovedrollen, må lederne ta inn over seg at de ikke er tilstrekkelig på talefot med de medarbeiderne som er sentrale for å kunne skape produkter som markedet etterspør. Flere kvinner i lederstillinger vil gjøre en slik en dialog lettere.


Begrepet «stemme» vil få økt betydning for hva lederskap i praksis vil gå ut på i fremtiden, skriver Irmelin Drake og Benja Stig Fagerland, og trekker frem Facebooks kvinnelige nest-sjef, Sheryl Sandberg (bildet på hennes bok: Lean In), som har mobilisert en egen bevegelse i kjølevannet av boken «Lean In», med et budskap til kvinner å lene seg inn i og gripe muligheter for makt, myndighet og påvirkning. Bilde: Benja Stig Fagerland

Nye plattformer for lederskap

Et enda mer prekært problem enn å avdekke mangel på kvinner i ledende stillinger, er det faktum at verden har forandret seg så mye, at ledelse og lederskap ikke lenger kan begrenses til dem som besitter ledende stillinger i små og store organisasjoner. Vi må også åpne opp øynene for den revolusjonen som den nye teknologien og sosiale medier innebærer for enkeltpersoners muligheter til å påvirke, skaffe seg en følgeskare, få uformell makt, ytre seg, og bidra til forandring uavhengig av formelle lederroller.

Hvor er kvinnene på de sosiale mediene? I hvilken grad benytter de mulighetene til å bli «thought leaders» på utvalgte områder? Vi vet at mange kvinner trives på Facebook, men er det der makten til påvirkning ligger? Hva med andre sosiale plattformer som LinkedIn, Twitter og Instagram? Hvordan håndterer ledere flest de nye teknologiene og hvordan på virker dette lederrollen og lederskapet? Her er mange spørsmål vi ikke har svar på. Det eneste vi er helt sikre på, er at dette toget raser av gårde, og at det har betydning for ledelse og lederskap i et kvinne-perspektiv.

Vi har ikke gitt opp troen på at det spiller en rolle at vi har kvinner i lederstillinger på linje med menn på alle nivå, men vi anerkjenner samtidig at det i vår moderne tid er en rekke andre plattformer å utøve lederskap fra. Vi tror at begrepet «stemme», eller det engelske voice, vil få økt betydning for hva lederskap i praksis vil gå ut på i tiden fremover. Skal man skaffe oppslutning om en idé, et prosjekt, et initiativ eller lignende, trenger man ikke nødvendigvis besitte en formell lederstilling, men man må uansett ha en stemme, være synlig og skaffe seg en følgeskare. Facebooks kvinnelige nest-sjef, Sheryl Sandberg, har mobilisert en egen bevegelse i kjølevannet av boken «Lean In», med et klart budskap til kvinner i alle aldre og livsfaser om at de ikke bør trekke seg ut av, men bokstavelig talt lene seg inn i og gripe muligheter for makt, myndighet og påvirkning. 

Trenger kvinnelige talspersoner i alle samtaler

Vi begynte denne kronikken med å stille spørsmålet om det fortsatt trengs særlige tiltak for å mobilisere kvinnelige ledere. Svaret vårt er ja fordi det fortsatt trengs mer push for å få kvinner inn og opp i ledelse enn det som skjer automatisk og av seg selv. Samtidig har det åpenbart seg uante muligheter for å utøve lederskap utenfor de tradisjonelle rammene, gjennom sosiale medier, på nye nettverksarenaer og via andre kommunikasjonsformer. Vi vet at kvinnelige talspersoner trengs i alle de samtaler som foregår om hvordan morgendagen bør utformes, i dag.Fokuset på kvinner og ledelse bør derfor ikke trappes ned, men utvides og moderniseres.
 

Women Sp3akers

Denne blogg er tidligere publisert som kronikk i Ukeavisen Ledelse.

Irmelin Drake er førstelektor i ledelse ved 
Høgskolen i Buskerud og Vestfold, partner og co-founder i Women Sp3akers, konsulent, forfatter og skribent. Benja Stig Fagerland foreleser, forfatter og grunnlegger av Women Sp3akers.

(Beklager) men for fanden, da!

(Beklager) men for fanden, da!
Hvem er det, som definerer hva kvinner ikke bør/kan/må i norsk offentlighet?
Hvem er "vi" kvinner?

Ukens danske brøl fra: Benja Stig Fagerland?

For en stund tilbake leste jeg en kronikk skrevet av Ann Lehmann om hennes; Shine Theory: Why Powerful Women Make the Greatest Friends.

Den gjorde stort inntrykk, bla. fordi den trakk frem "den der forbudte følelsen" av lettere bitterhet, fremfor glede - "misunnelse fremfor beundring", ref. Katrhine Aspaas vidunderlige must read book: "Rausheten tid" over den personlige og faglige prestasjoner fra en annen kvinnes suksess og hvis det - eller nærmere hun -, i tillegg er krydret og toppet med skjønnhet og derved representerer: "alt i en pakke", så får det det verste frem. Dette er en følelse de fleste av oss, trolig kjenner oss igjen i.
Ann Lehmann skriver bla., "Når vi møter andre kvinner som synes lykkeligere, mer vellykket, og mer selvsikker enn vi er, er det alt for lett å hate dem for det. Det betyr at det er mindre til oss.

Men mindre av hva da? Makt, plass, posisjon, suksess?
H
vorfor bruker vi så mye tid på å lage et (kvinne) ranking system i våre sinn, dømmer, definerer, la misunnelsen få plass, fremfor å la "beundring og raushet", (ref Katrhie Aspaas) for de mange mangfoldige kvinnevalg og den mangfoldige kvinne, få plass og aksept?

Kronikk, kom jeg til å tenke på igjen denne uke, hvor mediene igjen ble fylt med nye oppslag, som gir oss alle denne lette og ferdige «1-2-3 Toro-pulver oppskriften» på hva det vil si å være en kvinne. Ready-to- go: «Vi kvinner», done og definert på 1-2-3. Arggg...

«VI kvinner» 
Beklager, men for fanden, da. Hvem er «vi» kvinner?
Når jeg leser dette «vi», som man for øvrig aldri leser om menn, når har vi sist lest om: «Vi menn»(?). Merker jeg, at ordene brenner på.


Feministpolitiet
Senest kunne vi lese på CNN: "Sexed up and smart: Women debate Marissa Mayer's Vogue photo": som kom i kjølevannet av oppslaget om Marissa Mayer, CEO i Yahoo, som har gjort en shoot for amerikanske Vogue, selvfølgelig ikke kledd i sort, men i elegant og sexy (vil noen mene) klær.
Det vakte heftig debatt om - igjen - hvordan «vi kvinner» bør kle oss og hvordan kvinnelige ledere bør gå kledt, se ut og oppføre seg.
Tilbake til 1800 tallet ? Eller velkommen til 2013?

Og så igjen i dag, sammen tema, denne gang iklædt norske praktiske (fotformet)sko, i et innlegg i Aftenposten i dag, der samfunnsviter Heidi Helene Svenne angriper kulturminister Hadia Tajik. «Dommen» består i at Hadia har stilt opp til et portrettintervju i magasinet Stella, glanset og pyntet i sitt vakre seg og det passer ikke inn i de praktisk eller jordnære fotformede sko her må smukke OG kloke, Hadia ikke se ned fra sine høye heler, for slik gjør «vi kvinner» ikke(?).


Imidlertid er det ikke intervjuet i seg selv som resulterer i det litt halvsure oppstøt, men bildet fra intervjuet, der Tajik er (alt for) pen, flott, stylet og sminket. Kriminalitet er herved begått og kjent: Vi har en klok, sterk og i tillegg FLOTT kulturminister - og akkurat det? blir en litt for heftig fredagsdrink for «Vi kvinner», som blir feministisk fyllesyke, før festen er i gang og "den enfoldige skål" er utropt.

Skjønnhetstyranniet skriker.
Når vi i tillegg leser at kvinner som opptrer i den offentlige debatt, - som jeg brølte om tidligere, får grisebank av mediene, hvis de feiler, så blir guleroten foran nesen, ikke kun halvråtten å se på, den forsvinner helt!

Sveen skriver bla. i sitt innlegg i Aftenposten i dag: «[H]un poserer utstudert for å vise oss sin estetiske kapital [?] Hun bidrar til å sementere en ukultur der kvinner ikke vurderes ut ifra talent og kompetanse alene, de bør helst tilfredsstille skjønnhetskravene i tillegg.»

Sveen skriver: «Skjønnhet skal selvsagt ikke være til hinder for makt og suksess. Det bør heller ikke være slik at skjønnhet er en nødvendig del av kvalifikasjonene til kvinnelige politikere.» Men ligger det ikke en mild selvmotsigelse i dette? En stereotype på hva det vil si at være politiker, modell, kvinne. toppleder, klok, smuk og sterk - kan det ikke være en del av samme pakke?

Eller er det slik, at "vi kvinner" må velge?
Du må maks tilføre 3 ingredienser til pulveroppskriften!

Du kan ikke både være minister, klok, dyktig, OG smuk.
Du kan ikke både være CEO for Yahoo eller Minister OG gå sexy og elegant klædt.

Rausheten tid: Omfavn den mangfoldige kvinne!
I denne fantastiske og flotte rausheten tid, ref. Katrhine Aspaas vidunderlige must read book: "Rausheten tid", bør vi jo nettopp, løfte oss selv og hverandre opp og frem - og omfavne forskjellige kvinneR og kvinnevalg og gå fra misunnelse til beundring.

Vi må ha motet og rausheten til å omfavne den mangfoldige kvinne, de mangfolige kvinnevalg - og virkelig -  ekte og raust, omfavne de som også representerer, de og det, som ikke er enige med oss, de som tør å være uenige med oss, utfordre oss og i små sekunder, får oss til mentalt å "skjelve med leppa".
De sterke, de kloke, de sexy, de fotformet, de smukke. Den mangfoldige og rause kvinner.

«Vi kvinner» og "Die hard" konkurranse er bare helt feil, uansett kjønn.

Vi må tillate andre kvinner å drite seg ut og gjøre andre valg enn oss, være uenige, utfordre oss - jo flere av oss, jo mer mangfoldige vi er,  jo vanskeligere å putte oss i en bås!
 

Kilder: Kathrine Aspaas, Rausheten tid, Aftenposten, Women Sp3akers, Dagny Thurmann-Hoelseth, Ann Lehmann  og CNN

Medier gir kvinnene "grisebank", hvis de feiler!

Mediene er knallharde og langt mer ubarmhjertlige, når kvinner feiler enn når menn gjør det samme. 
 

Av: Benja Stig Fagerland

Kvinner får verbal "grisebank" og langt tøffere behandling enn deres mannlige kolleger, hvis de feiler eller handler uhensiktsmessig.
Det er den klare konklusjonen fra svensk forskning.

Kvinner feiltrinn dekkes mer

Tobias Bromander statsviter ved Linnéuniversitetet i Sverige, har forsket i mediedekningen av 92 svenske skandaler i det politiske liv
og hans undersøkelse viser bl.a., at mediene ikke blot skriver langt mer om kvinnenes feil og skandaler enn om de mannlige politikenes feiltrinn: "Når kvinnelige politikere er hovedpersoner i skandalene, skrives det dobbelt så mange artikler, og mediedekningen av skandalen pågår lengre enn når mannlige politikere er i søkelyset" (Forskning.no).
Men, at mediene samtidig er knallharde og langt mer ubarmhjertige, når det gjelder omtale av kvinnelige politikeres feiltrinn.Tonen er tøffere og mer personlig mot kvinner.

Menn klarer seg langt bedre enn kvinner i politiske skandaler. Politiske skandaler der kvinner er involvert oppfattes som langt mer alvorlig sammenliknet med saker der menn er involvert.

Menn slipper lettere fra skandaler enn kvinner, konkluderer svensk forskning.
Bromander har analysert 4.345 avisartikler (1997-2010) fra Sveriges største aviser: Dagens Nyheter, Svenska Dagbladet, Aftonposten og Expressen.

Han konkluder med at mediene skriver mer om kvinners feil og feiltrinn enn om menns.
Avisene krever også i langt større grad at kvinnene skal gå av fra postene de holder, hvilket de (desverre) oftere gjør enn hvis menn gjør tilsvarende feiltrinn.

Parallellene til Norge er ganske tydelige
»Vi aksepterer mer av menn enn vi gjør av kvinner. Vanligvis anses det som bra at kvinner blir tilskrevet en høyere moral enn menn, men det blir et problem når kvinner blir viklet inn i politiske skandaler. Da blir også forholdene sett på som mye mer alvorlige. Her er kjønn helt klart en sentral faktor, og de tydelige forskjellene i måten kvinner og menn behandles på kan ikke bare forklares gjennom mangel på erfaring eller tilhørighet til et bestemt parti.«

»Det er slik at når kvinner blir involvert i politiske skandaler, så har det ofte å gjøre med ting som oppstår i privatlivet. Det kan for eksempel dreie seg om at de har slurvet med å betale tv-lisensen eller gitt barnepiken svart betaling. De gangene menn blir omtalt i forbindelse med politiske skandaler, er det gjerne knyttet til yrkeslivet og handler om misbruk av skattebetalernes penger eller om ting de har sagt i en offentlig sammenheng, det vi gjerne kaller «prateskandaler», uttaler

Bromander som mener at, parallellene til Norge er ganske tydelige.

Kvinner forventes å ha en langt høyere moralkodeks enn menn.
»Menn geberder seg ikke bedre enn kvinner. Kjønn forklarer ikke alt, men kjønn er en så viktig faktor, at man i høyere grad bør legge mer vekt på den, enn man har gjort tidligere,« sier forskeren i en pressemeddelelse fra Linnéuniversitetet.

Demokratisk problem
På tross av at det også finnes likheter mellom dekningen av skandale fra begge kjøn, mener Tobias Bromander, at forskningen vitner om et demokratisk problem i medienes håndtering av slike saker.

»Det er viktig at nyhetsredaksjonene stiller kritiske spørsmål til egen rapportering. Det ser vi dessverre lite av når mediedrevet går, og mediehusene kappes om å være først ute med nyheter, mediene er dårlig til å erkjenne egne feil. Og det er et demokratisk problem når mediedekningen blir urettferdig«, sier han.

»Mediene har meget vanskelig ved å se, at de har gjort feil. De har et billde av seg selv som upartiske, nøytrale og like«.


»Aviserne kan formidle et feilaktigt bilde av virkeligheten«, mener Tobias Bromander.
Resultatet på lang sikt kan være, at færre mennesker vil arbeide politisk (og i det offentlige rom), fordi prisen rett og slett blir alt for høy.

Når vi samtidig (rent statistisk ser, Den offentlige debatt blir mer og mer kjønnsløse, bokstavlig tatt!), så blir dette et demokratisk problem.

Spørsmålet er; Har vi råd til det?

»Aviserne kan formidle et feilaktigt bilde av virkeligheten«, mener Tobias Bromander. Resultatet på lang sikt kan være, at færre mennesker vil arbeide politisk (og i det offentlige rom), fordi prisen rett og slett blir alt for høy.

Når vi samtidig (rent statistisk ser, Den offentlige debatt blir mer og mer kjønnsløse, bokstavlig tatt!), så blir dette et demokratisk problem.

Spørsmålet er; Har vi råd til det?

 

Kilder: Videnskab.dk, forskning.no, Djøf.dk og pressemeddelelse fra Linnéuniversitetet..

Den offentlige debatt blir mer og mer kjønnsløse, bokstavlig tatt!

Vi mister kvinnene i den offentlige debatt. Spørsmålet er: Har vi råd til det? 

Benja Stig Fagerland 

»Forbandet elitefeministlludder!«. »
Jeg vet, hvor du bor forbandet kvotehore, du skal smake min pik«.

»Hold din jævla fittekjeft, jeg håper du blir voldtatt i ræva«.
Og den "klassiske": »Du burde bli gruppevoldtatt!« - krydret med de mange anonyme telefoner.

Er det en rimelig pris å betale, når man deltar i den offentlige debatt?

Kvinner trekker seg fra den offentlige debatten
Hver eneste dag året rundt blir kvinnelige samfunnsdebattanter truet og sjikanere med alt fra vold, voldtekt- til mordtrusler. Og det er ikke bare på sosiale medier, men mange av de seriøse mediene gir stemme og (nettspalte)plass til sjikanen.

Ole og Kari Normanns røst i kommentarfeltene er rett og slet, ikke spesielt folkelig. Den er dominert av en flokk virkelig bitre og sinte mennesker som gir et skjevt inntrykk av hva offentligheten mener, og hvilket språk vi kan bruke over for hverandre.

Hva er verst: Seksuell sjikane eller trusler om vold?
Jeg skrev første gang om temaet i Ukeavisen Ledelse: Kvinne, tør du delta I den offentlige debatt for 2 år siden, som jeg siden fulgte opp med et par kronikker I bla. i Information: Folket røst er ikke spesielt folkelig. Kronikkene utløste en voldsom opphetet debatt. Det interesante, var at debattens fokus raskt ble til spørsmålet om, hvem der har det værst: Menn eller kvinner. Og hva, som er værst: seksuell sjikane eller trusler om vold. 

Men denne debatt handler ikke om, hvilken gruppe, der har det verst. Det er utfordrene å gradbøye verbal sjikane. Det er derimot konsekvensen for demokratiet som er verst, at den mangfoldig stemme, blir mer og mer enfolding.

Men denne debatt handler ikke om, hvilken gruppe, der har det verst. Det er utfordrene å gradbøye verbal sjikane. Vi kvinner trues mer med seksuelle overgrep, ja, men jeg skal ikke gjøre meg personlig til dommer over, om det er meget verre enn trussel om vold, som mange menn mottar. Det er derimot konsekvensen for demokratiet som er verst, at den mangfoldig stemme, blir mer og mer enfolding og bokstavlig tatt, ja, kjønnsløs.

Hvor mye skal kvinner tåle?
"Jeg er drittlei av at kvinner - og mer alvorlig - unge jenter skal måtte tåle litt. Det er holder nå", som Heidi Nordby Lunde uttalte, da vi sammen var på debatt på TV2 Ettermiddag for å diskutere temaet. Personlig tåler jeg ganske så meget. Jeg har jeg ikke noe problem med "verbale bank" i debatten så lenge debatten går på sak.Problemet er at veldig mange debattanter nettopp ikke blir kritisert for saken, men for deres person. 
Hvilken gruppe som blir ramt er likegyldig, men retorikken er ikke likegyldig. Det er derfor i utgangspunktet forholdsvis uinteressant om sjikanen rammer den ene eller andre gruppering. Men retorikken som benyttes er langt ifra likegyldig. For når man blir kritisert for noe man ikke kan gjøre noe med, som kjønn, rase eller relgion, er det umulig å forsvare seg. Og når man blir kritisert for noe personlig, i stedet for sak, blir debatten fullstendig avsporet, innholds- mål- og meningsløs.

Debattklimaet i Norge blir enfoldig og kjønnsløst. Det er et demokratisk problem 
Dette har en pris, som ingen av oss har råd til å betale, bla. fordi vi risikerer, at flere ikke orker og derved melder seg helt ut av debatten, spesielt kvinner (Who Makes The News). Dette gir en enda større (kjønns)ubalanse: Vi vet, at menn utgjør 69 prosent av samtlige kilder i danske aviser, tv-, radio- og nettmedier, mens kvinner er i undertall på alle stoffområder, og 76 prosent av alle nyheter leveres av menn. Det svømmer derfor ikke just over, av kvinnelige eksperter og kilder i mediene, så hvis vi i tillegg mister de få, som fortsatt tør og orker, får vi et meget ubalansert og kjønnsløst (nyhets) bilde av virkeligheten. Det har en pris, som ingen av oss har råd til å betale.

Spørsmålene som må stilles er:

  • Er dette en rimelig pris å betale når man bidrar til den offentlige debatten?
  • Hvilke konsekvenser får dette for demokratiet?
  • Og viktigst: Ønsker vi slike tilstander? 

Løsning?
Det er vanskelig å få de store mediehusene til å ta større ansvar. Jeg mener likevel at de kunne moderert debatten bedre, slik at alt det som utelukkende er personangrep og ikke har noe med saken å gjøre, blir fjernet. Dette ser vi tendenser til i utlandet, blant annet USA. Veien frem er å eksperimentere med moderasjon og tekniske løsninger.

Den offentlig debatts kjønnsløse "finanskrise", må tas seriøst
Det er derfor bra, - ikke blot at flere tar truslene på alvor og anmelder, men viktigst; At disse anmeldelser blir tatt på alvor.
Senest i Danmark ble en dansk mann som på den liberale nettavis 180grader foreslog; å lage »en full Breivik på Kvinfo« (som er et dansk senter for innformation om kvinne- og kjønsforskning), dømt til 50 dages fengsel.
Det er bra. For det må ikke ha en så stor (personlig) pris å delta i den offentlige debatt, men derimot en pris å true de som bidra, utvider og bygger den offentlig debat.

Det skal med andre ord, koste å fremtrue taushet via trusler -  ikke å bidra til en mangfoldig, respektfull og dynamisk debatt.

Se Dokument 2 «Kvinne, jeg hater deg» på norsk TV 2, som jeg bla. også deltok i sammen med: Høyre-politiker og blogger Heidi Nordby Lunde, tidligere statsråd og Ap-politiker Karita Bekkemellem, leder av samfunnsavdelingen i Dagbladet, Martine Aurdal, kommentator, journalist i Aftenposten Cecilie Asker, generalsekretær i Sosialistisk Ungdom Mina Finstad Berg, samfunnsdebattant og lege Bushra Ishaq, forfatter og kommentator Benja Stig Fagerland og samfunnsdebattant Mina Adampour.

#kvinnehets ##kvinneridenoffentligedebatt #dokument2 #tv2

hits